Det ble tur til Dovre i helga som planlagt. Jan-Roger og jeg kjørte opp på fredags ettermiddag, regnet øste ned, men humøret i bilen var urovekkende høyt. Regnet gav seg imidlertid når vi kom opp til Hjerkinn, og mens sola gikk ned kjørte vi opp Snøheim-vegen og speidet etter moskus. Men lyset ble raskt dårlig, og det ble vanskelig å se moskus ute i terrenget. Vi kjørte likevel helt opp til bommen, bare for å se. Det var tåke og snø i lufta der oppe under Snøhetta, så vi snudde og kjørte litt lengre ned og fant en grei teltplass. Teltet ble slått opp og vi la oss i posene og spiste kveldsmat og godteri. Man skal kose seg når man er på tur! Praten blir etterhvert mer og mer snøvlete, og snart drømmer vi begge om moskus i storslått landskap...
Vi våkner opp med sola neste morgen, inntar frokosten i horisontalen og ruller ut av teltet med store mager. Tror faktisk kvapsemagen til Jan-Roger var stram for en gangs skyld! Han har øynene med seg den gutten, vi holdt på å gjøre oss klar til avmarsj da han får øye på flere mørke flekker oppe i lia. Kikkerten bekrefter at det er moskus! En ganske stor flokk også, vi hadde sett for oss at vi måtte kjøre opp og ned Snøheim-vegen og leite etter dem, men der var de altså ikke langt fra teltet! En grei start på dagen!
Det går en elvedal opp mot stedet moskusen befinner seg, og moskusen trekker mot dalen, så vi går opp mot dyrene slik at de ikke kan se oss. På vei opp ser vi masse spor etter moskus, fotavtrykk, lort og vinterpels i einebærbuskene. Moskusen trives tydeligvis her, elva har gravd ut en liten dal der småbusker og gress vokser bedre enn oppe på selve sletta. Militæret driver og rydder skytefeltet på Hjerkinn, det skal vist bli nasjonalpark her, men i denne elvedalen har de ikke vært enda.
Denne greia lå fint plassert nede ved elva inne i et kratt. Ikke så trivelig, selv om det sto "Öving" på den. Jeg vet ikke om slike inneholder eksplosiver, men denne så i alle fall ikke "sprengt" ut. Vi lot den ligge, det er vel ikke lurt å fikle med slikt selv. Videre opp dalen fant vi flere tomme hylser og deler av missiler eller raketter, jeg må innrømme jeg var nøye med hvor jeg plasserte foten. Men blindgjengere og gammel ammunisjon ble raskt glemt når den første moskusryggen viste seg over brinken, som vi sa i militæret. Bare noen få meter unna, og den har ikke oppdaget oss enda! Vi lusker oss opp mot en stein nesten helt oppe ved kanten, jeg føler meg nesten som en indianer på bøffeljakt. Med kamera istedet for pil og bue retter vi oss opp, og ser rett inn i kvitøyet på en overraskende rolig moskus!
Ti klikk senere snur moskusen seg og lusker vekk, vi huker oss ned bak steinen for ikke å stresse flokken enda mer. Etter et par minutt lurer jeg hodet over kanten og ser hele flokken stå noen titalls meter inn på platået, de ble ikke så fryktelig skremt. En ung okse kommer rolig mot meg, jeg tar noen bilder og setter meg ned bak steinen igjen.
Oksen står der og lager dype brummelyder. Jan-Roger holder på å pisse i buksa, så vi sitter rolig enda ei stund. Oksen lunter etterhvert unna, og vi bestemmer oss for å gå litt lengre opp i dalen før vi går inn på sletta. Mens vi er der oppe, dukker det opp tre karer, det viser seg å være Henrik Strømstad med to kompiser. Vi slår av en liten prat, og de kan fortelle oss at litt lengre ned står det tre stykker til. Henrik og karene tar posisjon til venstre for oss, litt lengre ned til høyre for oss står tre til, og om ikke lenge kommer det opp to tyskere og litt senere enda en kar. Det begynner å bli folksomt... Henrik kan fortelle oss at de så to okser nede i dalen ved teltet vårt dagen i forveien som de fotograferte. De fikk bilder av stanging og masse action, og de hadde sett disse to på omtrent samme sted i morrest. Selvsagt fristende... Vi bestemmer oss for å bli en stund til ved flokken og knipse litt, man kan jo ta bilder selv om det står 11 fotografer rundt flokken.
Det blir liksom ikke helt optimalt med mørke dyr mot lys himmel, men de fleste snødekte toppene er selvsagt innhyllet i tåke. Man får ikke i pose og sekk hver gang. Moskusene legger seg ned og slapper av, kringsatt av fotostativ og lange telelinser. Noen av dem dupper nok også av, det er siesta i moskusflokken, bare gamlefar holder øye med tofotingene og tripodene.
Vi blir en liten stund til før vi bestemmer oss for å returnere til teltet og spise lunch. Så tar vi det som det kommer etterpå, vi ser jo flokken fra teltet. Hvis flokken rundt flokken blir mindre, går vi kanskje opp igjen, hvis ikke finner vi noen andre dyr. På tur ned ser vi 5 moskus lengre ned i dalen, det er jo et alternativ. Men først er det lunch! Etter å ha fylt opp slappe mager ser vi at flokken fremdeles ligger rolig. Fotografene står tålmodig rundt og venter, og vi bestemmer oss for at vi ikke går opp dit igjen. De fem moskusene lengre ned i dalen har fått selskap av to biler og 6 mennesker, vi går ikke dit heller. Vi tar en tur ned til elva for å se på høstfargene da vi plutselig ser to mørke skikkelser noen hundre meter lengre opp i dalen. Kan det være de to oksene Henrik prata om? Kikkerten løftes i posisjon, og jada, det er to okser! Kan vi virkelig være så heldige å få litt action? Fortsettelse følger...
Update: Fortsettelse her: Moskus på Dovre del II
