Moskus-safari på Dovre

Høsten 2009 dro jeg, Jan-Roger og pappa på Moskus-safari. Jeg hadde hørt at man finner dem i det gamle skytefeltet på Hjerkinn, og de er normalt ikke så vanskelig å finne. Kongsvoll er vel også et godt utgansgspunkt, hører ofte at moskusen trekker ned dit om våren. Vi dro opp dagen i forveien og overnattet på et lokalt vertshus. Tidlig opp neste morgen for å få med oss det skjønne morgenlyset! Jadda… Vi kom oss da opp, spiste frokost, ut i bilen og bort til skytefeltet. Nå begynte det å bli så lyst at vi så terrenget rundt, eller, det vil si, vi så at tåka hang lavt og det var ikke mye terreng å se. Farvel moskus i morgenlys…

Neste nedtur meldte seg ganske fort, da vi så at bommen på veien inn i skytefeltet var stengt. Kun åpen i helgene i sommerhalvåret. Jeg hadde sett for meg at vi skulle kjøre rundt og lete etter moskusen, og så gå ut og fotografere når vi fant den. Ikke noe annet å gjøre enn å gå da, det må vel gå bra det også. I ettertid er jeg veldig glad for at det ble nettopp slik. Fakta er at mange kjører rundt der inne for å lete etter moskus, og det lar seg fint gjøre, det kryr av veier i skytefeltet. Det man kanskje glemmer, er at det er mer enn moskus der inne, og man går nok glipp av naturopplevelsen hvis man skal sitte i bilen. Dyrene som lever der inne er kanskje vant til at mennesker bråker og herjer etter militærets aktiviteter, men nå driver militæret med oppryddningsarbeid og hele skytefeltet rehabiliteres. Man burde egentlig forby motorisert ferdsel, og la naturen ta over. Hadde vi brukt bil, hadde vi nok gått glipp av ryper, villrein, småfugler og kongeørn, som vi fikk oppleve til fots.

Det er nok ikke det samme som å gå seg på en jerv eller noe annet skjeldent, men jeg synes det er stort å oppleve de mer vanlige dyreartene også, selv om man ikke får blinkskudd av dem med kameraet. Opplevelsen av å være på besøk i naturen er jo fantastisk, både med og uten kamera!

Vi hadde vel labba etter veien i 10-15 minutter før vi så spor. Et tynt snødekke gjorde det enkelt å se at moskusen hadde vært her for ikke lenge siden, veien og et stort område rundt var dekket av spor. Vi valgte å følge sporene, og moskusen er ikke dum, den går på veien den også, akkurat som oss. Det gjelder vel å spare energi, vinteren er hard nok selv for disse hardhausene. Det går et kvarter til, og så ser vi første tegn til liv. Store skygger beveger seg inne i tåkehavet hundre meter lengre fremme. Stemningen når uante høyder, moskus i tåke kan vel gjøre seg på bilder det også?!

Sikkerhetsavstanden man bør holde til en moskus er vist på 200 meter. Det er sikkert ingen dum regel, men hva gjør du når du går opp på en liten høyde for å få bedre utsikt mot moskusen 50 meter lengre borte, og du plutselig står ansikt til ansikt med en annen moskus som tilfeldigvis sto bak haugen du klatra opp på?

Vel, når moskusen ikke blåser i nesa eller stamper i bakken med føttene, så tar jeg bilder. Og trekker meg forsiktig tilbake, takknemlig for at moskusen var i godt humør i dag. På høsten er den vel god og mett, fettlagrene er bygd opp over sommeren, kalvene leker og de voksne gjør det voksne gjør.

Har hørt rykter om at den kan være betydelig mer aggressiv på våren, men alle dyrene vi så denne dagen viste ingen tegn til aggresjon eller tegn til at de ble stressa av oss. De hold øye med oss selvsagt, men for det meste drev de med sitt, lek, beiting og… ja, aktiviteter for voksne.

Vi så vel godt over 30 moskus på denne dagen, fordelt på 5 grupper. Det var i alle fall en godt fornøyd gjeng som satte seg i bilen og kjørte hjem utpå ettermiddagen. Trøtte foter og minnebrikken full av moskus. Da passer det godt med en biff på Oppdal. Herlig!

Far vel for denne gang! Ydmykt takker jeg for opplevlsen, jeg skal tilbake til Dovre ved en senere anledning!

Update: For flere bilder av moskus på Dovre, se mine to nyere innlegg Moskus på Dovre og Moskus på Dovre del II