Kyststrekningen Big Sur er fantastisk flott, forevne klipper stuper ned i det frådende havet, bølgene bryter over klipper og skjær, på motsatt side fjell og grønne hauger, noen steder over 1000 meter høye. Og midt i denne skråninga ned mot Stillehavet går altså Highway 1. Noen steder er veien smal og svingete, omtrent som E6 i Nordland, så man kjører ikke her om man har dårlig tid. Da velger man Interstate 5 som går lengre inn i landet. I USA har de masse flotte veier, og jeg lærte mens jeg var der borte at veier med oddetallsnummer går nord-sør, partall går øst-vest. Så begynner de med 1 ute ved Stillehavet, og ett eller annet lavt partall nede ved Mexico-grensa. Highway 1 går egentlig i alle retninger, men kjører man en stund kommer man i alle fall lengre sør. Eller nord, alt etter kjøreretninga.
Her er landskap ved Rocky Creek Bridge, litt sør for Monterey. Herlig landskap, er man heldig ser man også sjøløver, oter og forskjellige sjøfugler. Sjøløver er det forresten i San Francisco også, inne i ei lita havn har de lagt til rette for dem, og de ligger der og soler seg og lager bråk. Husker vi alle var henrykt over hvor vakkert landskapet var, og jeg sa noe sånt som "Lofoten kan bare gå og legge seg, dette slår alt". Mulig jeg hadde litt reisefeber, eller kanskje det var den tomme magen som pratet. Tomme tønner ramler mest...
Point Sur, noen kilometer lengre sør. Skulle vi stoppet ved alle utkikkspunktene, kunne vi vel brukt 4 uker på denne veien, så vi kjørte forbi mange flotte steder. Jeg har sett bilder fra denne strekninga senere som har gitt meg gråe hår, tenk vi kjørte bare rett forbi! Prøv for eksempel å google McWay Falls, det er til å grine av. Og det er bare ett eksempel...
Vi stoppa i Cayucos for natta, neste dag ble det forflytning ned til Santa Barbara og slaraffenliv på stranda noen dager. En av reisekameratene synes det var den beste måten å nyte livet på, det blir litt gi og ta på en sånn tur :) Santa Barbara er som en liten ferieby i syden, hvitkalkede murhus, palmer og strand. Når vi var tilstrekkelig solbrente kjørte vi sørover til Los Angeles, hvor vi rota oss opp i Runyon Canyon, som er en såkalt Recreation Park. Det vil si stier i et goldt og solsvidd landskap, på bratte hauger over Hollywood.
Klapperslange-skiltet fikk broren min til å svette litt ekstra, men vi lærte fort at USA er advarslenes land. Ikke måte på hva man advares mot å gjøre i dette landet, det må være noen usannsynlig tette mennesker her... På grunn av nærheten til Hollywood, fikk vi vite det ofte var celebrities der oppe og jogga, men vi så ingen svette stjerner. Vi hadde ingen planer om å bruke mye tid i denne byen, vi var innom Santa Monica beach og Hollywood Boulevard med Chinese Theatre, Walk of Fame og diverse teater og hva det nå er alt sammen. Og for ikke å nevne alle butikkene fulle av t-skjorter og souvernirer. Det må være flere titalls slike butikker der, helt utrolig. Det som slo meg mest i Los Angeles, man ser overdådige palass, styla biler, flotte fasader og forfengelige mennesker, hvor utrolig overfladisk alt virker! Man kan lure på hva som skjuler seg under overflaten, de som gidder lese sladderpressen vet vel at det ikke bare er glitter og glamour.
Jeg vet ikke hvorfor noen velger å kaste skoa sine opp i lyktestolper, men jeg har hørt at noen gjør det til minne om drepte kompiser som ikke har råd til skikkerlig begravelse med gravstøtte. Om det har skjedd her vet jeg selvsagt ikke. Vi kjørte fra Los Angeles samme dagen som vi kom, nå gikk turen innover landet gjennom ørkenen mot Las Vegas. Mer om det senere...