Lunde på Runde

Beklager det dårlige ordspillet i tittelen, kunne ikke dy meg. Jeg har vært på Runde for første gang i mitt ellers korte liv. Sånn kan det gå når man kjører Bergen-Trondheim og har ei helg å bruke på turen. Vi ankom Runde på ettermiddagen, og etter å ha pumpa et par lokale helter for info satte vi avsted oppover lia. Det tok ikke mange meterne før Bjørn Oddvar begynte å syte. Melkesyra sto helt opp i ganen på den svære sofa-slampen. Jeg måtte selvsagt bære utstyret hans, motivere, dytte og lokke med sjokolade. Etter mange pauser og mye klaging var vi endelig oppe. Storjoen hang oppe på himmelen, flere havørner lekte i luftstømmene over lundeura, krykkjer og havsuler fløy inn og ut av berget. Et par jaktfalker suser inn mot koloniene innimellom, og lager kaos i rekkene. Skarven sitter og hviler nede på svaberget.

En jaktfalk sitter og hviler på på et klippeframspring mens havørna leker seg i luftstrømmene over Runde.

Hvorfor har ikke jeg vært her før? Selv om lundefuglene enda ikke er å se, er det ingen mangel på aktivitet eller fotomotiv. Jeg kunne vært på Runde i dagesvis uten å kjede meg et sekund, i alle fall så lenge Bjørn Oddvar ikke sutrer. Går man lei av å fotografere fugler, kan man gå over til landskapsfoto. Ingen mangel på motiv der heller!

Litt utpå kvelden kom plutselig lundefuglene inn. Tusenvis av fugler fylte lufta, i en konstant støm kom de inn imot berget. Men nesten ingen landet i ura. De bare fløy inn over hekkeplassene og så ut over havet igjen. Og like plutselig som de var kommet, var de borte. Vi var nok der litt tidlig i sesongen, men opplevelsen er likevel stor.

Noen fugler satt igjen i ura, inne i små huler og under steiner. Plutselig dukker de opp her og der før de kaster seg på vingene og forsvinner. Men etter ei lita stund var lufta igjen fylt med lunder. Og snø. Det er april, og det snør på Runde. Fantastisk. Ikke akkurat det jeg hadde drømt om, men det gir seg heldigvis ganske fort. Denne gangen var det flere som slo seg ned i ura, men det ble lang ifra fullt. Det bløte lyset fra kveldssola lyser opp lundeura, både fugl og fotografer storkoser seg.

Prøver meg på noen panoreringer når lyset forsvinner. Ingen lett øvelse.

Helt til sola går ned, og snøbygene igjen kommer inn over øya. Vi setter oss ned bak noen steiner og tar livet med ro til snøbygene glir ut over havet. Det har vært en herlig dag på Runde, jeg håper på et snarlig gjensyn!

PS! Det med at Bjørn Oddvar er en sytpeis er egentlig bare tull. Han er i grunn veldig flink. Og stor og sterk og klager aldri. Nevnte jeg flink?