Henfallet

Lørdag ble det en tur oppover Tydalen sammen med Jan-Roger. Målet med turen var egentlig høstfarger med Sylane i bakgrunnen oppe i Stuggudal, men det viste seg tidlig at bjørkeskogen var grå og trist, løvet var blåst bort, så det ble med en tur innom Henfallet. Denne fossen i elva Hena er Sør-Trøndelags høyeste, med et fall på 90 meter. Hena renner etterhvert ut i Nea, som renner ut i Selbusjøen. Fra Selbusjøen kommer Nidelva, og den tar vannet med seg gjennom Trondheim og ut i Trondheimsfjorden. Så da kan jeg stå og se på Nidelva og tenke på at noe av dette vannet har falt de 90 metrene ned Henfallet for lenge siden. Man kan sikkert bli litt surrete av å tenke på hvor alt vannet kommer ifra... Det er skiltet til fossen fra Ås i Tydal, og det er bygd en platting for skuelystne noen meter fra veien. Her er et bilde som viser det som møter deg mellom furutrærne.

Fossen er ganske imponerende allerede, men vi er ikke fornøyd med å stå så langt unna og ta bilder, vi må jo nærmere når vi først er her. Skråninga ned til elva under fossen er rimelig bratt, og i et slikt fuktig miljø ligger mosen tykt over svære steiner. Hvis man ikke følger stien, (slik som oss) gjør man klokt i å gå forsiktig, for man kan trø gjennom moselaget og kjøre foten langt ned imellom steinene. Har man stor fart nedover da, kan det hende man må klare seg med en fot resten av livet! Ikke spør meg hvordan jeg vet det... Vannføringa nå på høsten er veldig liten, man kan faktisk krysse elva på flere steder med vanlige støvler. Etter å ha fotografert i og rundt flere elver og fosser i sommer/høst, har jeg lært at støvler er ganske greit. Jeg har endelig fått bruk for støvlene fattern kjøpte til meg for noen år siden når han håpte på å få meg med i lakselva! Tusen takk for støvlene pappa, jeg har virkelig fått bruk for dem!

Selv om vannføringa er liten blir Jan-Roger veldig liten foran fossen. Her står jeg og tar bilder mens han poserer. Jeg fulgte veldig godt med i tilfelle han skulle tryne i elva, det hadde vært noe å ta bilde av!

På våren er det ganske annerledes her, da fylles kløfta nedenfor fossen av et brølende stryk og vannspruten står langt opp på bergveggen. I et slikt fuktig miljø finnes det derfor masse skjeldne lav- og mosearter som er trua på nasjonal og nordisk basis. I tillegg finnes mange andre arter som bare trives i gammel barskog, med læger og stående død ved. Kombinasjonen av flere kystarter så langt øst, samt mange fjellarter og delvis østlige arter gjør området spesielt. Dette sammen med landskapet forøvrig gjør at området er karakterisert som nasjonalt verneverdig, og derfor med i forslag til verneplan for barskog i Midt-Norge.