For litt siden fikk jeg gleden av å besøke et område min far ofte dro meg ut i når det enda var håp for meg. Hver lørdag hele året så lenge det var snø kom han og vekte meg styggtidlig på morgenen og spurte om jeg ville være med på skitur. Som vanlig var det ingen av søskenene mine som skulle være med, og jeg tenkte at det måtte jo være forferdelig kjedelig for han å dra på skitur alene, så jeg syntes så synd på han at jeg bare måtte bli med. Hver helg skjedde det samme, og hver helg angra jeg bittert der jeg strevde og slet, var ikke skia bakglatte så klabba de, fulle av gammelt klister i alle de smørefrie rillene, årgangsklister og voks i lag på lag. Fatter'n susa avgårde på sine nye proffski, nypreppa med glider på fin struktur, gult pulver med et tynt lag rødvoks og klister i bånn. Ikke rart jeg har blitt som jeg er, her er det mye for psykologen min å ta seg av. Jeg fikk i alle fall tid til å se meg om, selv om jeg konstant måtte være klar til å hoppe ut av løypa så ikke direktører og andre overklassemennesker iført signalfargede kondomdresser og racerski kjørte meg ned. Nå er disse menneskene å finne langs rikets veier på proffsyklene sine, iført ettersittende kortbukser og spurttrøya til Hushovd med masse reklame og solbriller mer verdt enn en 300 2.8. Ikke skjeldent ligger jeg bak en av disse opp en av fylkets mange bakker, utrente som de er går det ikke akkurat fort, og man blir liggende der bak og må se på en godt voksen kar i sykkelshorts, lett framoverbøyd, trenger jeg si mer? Slikt brenner seg fast på netthinna, det er ikke pent. Men nå kom jeg ganske langt bort ifra skogen jeg egentlig skulle berette om, kjenner jeg straks blir i litt bedre humør her! Selv om det ble mye hating og pine på ski, likte jeg godt å være ute i skogen, pappa lærte meg mye om naturen og hvordan man skulle gjøre ting der. Det er nok der frøet ble sådd, og nå dro jeg altså frivillig til samme sted, hadde så lyst til å se hvordan det var der på sommeren. Skiløypa vi brukte å gå gikk fra Saksvikvollen og til Gjenvollhytta, og midt imellom disse to ligger Langåskjølen Naturreservat. Ei stor myr med mye fugl og tørrgadder.
Mange av tørrfuruene hadde hull i stammen som denne, men det var ingen hjemme som jeg kunne se. Ganske stille på myra egentlig, bortsett fra noen fugler i de våteste områdene som ble ganske krakilske når jeg kom for nært. Men jeg var der midt på dagen, det var steikende varmt og myra stort sett faktisk knusktørr. Skjelden det knaser i myra i Trøndelag... Sikkert litt mer liv på morgenen vil jeg tro, egentlig et interessant område jeg har lyst til å utforske mer.
På tur tilbake til bilen går jeg gjennom noe ulendt terreng, og kjenner plutselig at det er noe galt med den ene foten. Den er liksom litt for lang. Jeg må sette meg ned for å undersøke, og ser til min store forskrekkelse at foten kommer ut gjennom såla i mine gamle trofaste M77.
 |
| For ordens skyld: Illustrasjonsfoto tatt når jeg kom fram til bilen. |
Hærens marsjstøvel som har vært mitt fottøy i skog og mark i mange år. Når jeg dimma i 98 fikk jeg med meg to par hjem, og nå har jeg faktisk slitt ut begge to. Det vil si, jeg har slitt ut to høyresko, de to til venstre skank er enda brukbare. Jaja, de har jo vart ganske lenge, så da er det vel på tide å gå til innkjøp av noe moderne med gore-tex og alt det der. Hvil i fred, M77, takk for alt!
