Fra Sedona Valley gikk turen nordover igjen, opp til Flagstaff og videre nord mot Grand Canyon. Ingen av oss hadde vært der før, men man har jo sett utallige bilder fra denne nasjonalparken. Veien opp mot parken er stort sett kjedelig, flatt og furuskog så langt man ser. Men når man kommer fram, parkerer bilen og går de siste metrene mellom furutrærne og ser den enorme kløfta åpenbare seg, skjønner man fort at bilder og video ikke klarer å yte dette stedet rettferdighet. Jeg skal ikke prøve å beskrive hvordan det var å komme dit, men dette er virkelig et spektakulært syn, og det er ikke vanskelig å forstå at omtrent 5 millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år.
Den første kvelden ble brukt langs kanten, det er mange utkikkspunkter langs stien. Sola farga formasjonene i herlige farger.
Neste dag var planen å gjøre noe som overalt beskrives som utrolig dumt. Over alt finner vi skilt som sier "DO NOT attempt to hike from the rim to the river and back in one day!". Det står historier om en marathonløper som har prøvd seg på denne turen som omkom der nede, det brukes ord som "death", "dehydration" og "hazardous". Det reddes over 250 mennesker ut av Grand Canyon hvert år, og det hender også at folk dør der nede. Så man kan godt forstå at de advarer mot slike dumheter. Men vi hadde forberedt oss godt, alle er i sånn passe god form og dessuten er vi vant til å ferdes ute i fjellet hjemme i Norge. Så vi gikk til verket med et åpent sinn, merker vi at dette blir tungt er det ingen skam å snu. Stien vi skal følge heter Bright Angel Trail, en av to stier som går ned i canyon'en fra sørsida. Langs stien finnes fire "rasteplasser", 1,5 mile Resthouse (2,4km), 3 mile Resthouse (4,8 km), Indian Garden (7,4 km), og River Resthouse (12,5 km). Høydeforskjellen fra toppen til elva er på 1345 meter, kanten ligger på 2091 moh, elva på 746. Så det er en god tur, men motsatt av hva man er vant med fra Norge hvor turen opp på toppen naturligvis gjøres unna før man går ned. I Grand Canyon sparer man det verste til slutt, i tillegg er det ganske mye varmere enn det vi er vant med.
Vi står sånn passe tidlig opp, så tidlig vi gidder når vi har tilbrakt natta i telt ved siden av tre småfulle "trash-talking kids" som klarte å holde oss våken til 2-3-tida på natta. Sekken pakkes, og vi inntar en god frokost før vi parkerer bilen ved starten på stien. Vi har en lang marsj foran oss, vi kan faktisk ikke se elva fra toppen, og man er jo litt spent på hvordan kroppen takler varmen. Distansen og høydeforskjellen skal vanligvis ikke være noe problem. Klokka har vel passert 10, så vi er langt ifra de første som er ute, men det har enda ikke blitt så fryktelig varmt, så t-skjorta forsvinner i sekken og vi setter avgårde nedover canyon'en i høyt tempo. Vannflaska har vi i hånda hele turen, det blir mye enklere å smådrikke litt hele veien når den er så lett tilgjengelig. I starten er det ganske mye folk på stien, vi går forbi mange på tur ned, møter mange svettinger som puster og peser seg oppover, og ser mange som bare står og henger. Etter litt møter vi en park ranger på tur opp, som tydeligvis ser at her er det noen han bør ta en prat med. Han lurer på hvorfor vi går uten t-skjorte, prøver vi å bli brune? Jeg svarer at vi vet vi bør ha på t-skjorta, men det er jo enda ikke blitt så varmt. T-skjorta skal være på, for da mister du mindre væske, sier han, og spør hvor vi har tenkt oss. Når han hører svaret ber han oss være fornuftige, og sier "Getting to the river is optional, getting back to the rim is mandatory". Joda, vi er klar over det, vi skal være snille gutter. Han vil også vite hva slags mat vi har med, har vi med nok drikke, og har vi lommelykt med oss? Det kan fort bli mørkt før vi er oppe, og om vi skulle bli nødt til å overnatte der nede er det jo kjekt å ha lys. Maten bør bestå av skikkerlig niste, energy bars og noe saltholdig snacks for å holde på vannet. Joda, vi har alt i orden, og han ønsker oss lykke til videre. Han var altså ikke like hysterisk som alle skiltene, og det er jo et godt tegn. Det er ingen umulighet å gjennomføre en slik tur, bare man respekterer forholdene og forbereder seg godt.
Stien det første stykket er preget av utallige "switchbacks", altså massevis av svinger i ei stupbratt fjellside. Men det er lett å gå, og snart er vi nede ved 1,5 mile Resthouse. Her stopper vi og puster ut ei lita stund. Sola begynner å få skikkelig tak nå, så t-skjorta dynkes i vann før vi tar den på og fortsetter. Ved disse hvilestedene er det vannkraner, det er faktisk lagt ut et lite vannrør fra toppen og helt ned til Indian Garden, derfra og ned renner vannet i en liten bekk som stien delvis følger. Det smakte ganske mye klor av vannet, så det var ikke godt å drikke, men det funker selvsagt bra til dynking av klær. 3 mile Resthouse passeres etter en stund, og nå begynner det å bli lite folk på stien. Faktisk så få at man hilser på alle man treffer, noen stopper og prater litt også. Faktisk mer koselig enn å gå i Bymarka hjemme! Snart er vi nede på det første platået, og stien retter seg ut. Det er ganske frodig her nede, stien slynger seg mellom busker og kratt, her og der står klynger med trær. Vel framme ved Indian Garden finner vi oss en benk i skyggen under høye trær, spiser, drikker og slapper av en stund. Det er camping plass her nede, så det er ganske mye folk her, men det virker ikke som noen av dem er på tur ned.
Vi fortsetter turen nedover etter en stund, her går stien langs en bekk, og så ofte stien krysser bekken dynkes skjorta og lua. Det føles like godt hver gang, men det er utrolig hvor fort klærne tørker. Med tørre klær kjenner man fort at heten blir ganske ekkel, nesten kvelende. Litt over 40 grader i skyggen viser termometeret, det er jo langt ifra noen rekord, men varmt nok for en nordboer ute på tur. Den siste biten ned til elva går ned nok en bratt skråning med masse svinger, før stien igjen treffer på bekken og følger den i en mini-canyon ned til Colorado River. På veien ned fra Indian Garden har vi vel sett 3-4 personer, så her nede er man ganske alene. Nede ved elva står det nok et skilt, bading forbudt. Det var da måte på, tenker vi, men når vi ser elva ser vi jo at enhver med vett som et middels kneipbrød ikke ville bada så veldig mye der. At de må sette opp skilt for å fortelle folk at de ikke må bade i et rasende stryk er ganske utrolig, men det er nå slik det er. Men helt inne ved land er det et lite rolig parti, så vi avkjøler oss litt der. Men jeg blir ikke lenge i vannet, det er jo iskaldt! Etter et par minutter har jeg nesten mista følelsen i tærne! Det er rett og slett vondt!
Men det er faktisk like vondt å sette foten på det svarte berget, så jeg må hente vann fra elva for å avkjøle berget med, så kan jeg sitte der et par minutter før jeg må hente mer vann. Tror faktisk man kunne stekt bacon på det berget der... Hvor varmt det egentlig var i vannet vet jeg ikke, det kan jo hende det ikke var så ille, kanskje det bare føles slik når man er vant til varmen.
En gjeng raftere glir sakte forbi oss, og et kvinnemenneske bestemmer seg for å flekke ræv til oss. Til stor begeistring fra resten av gjengen.
Det blir en lengre pause ved elva før vi begynner å rusle oppover igjen. Heten kjennes uutholdelig, munnen blir knusktørr og svetten fordamper med en gang. Det må virkelig være ille å gå tom for vann på et slikt sted, men vi har jo bekken vi kan dynke klærne i, og enda flere liter drikkevann i sekken. Mat har vi også, og kroppen kjennes egentlig lett og fin ut, selv om turen ned selvsagt kjennes i beina. Men det verste gjenstår, vi skal klatre over 1300 meter i løpet av 12,5 km. Det er nå slitet skal begynne. Men det går utrolig lett, og snart brenner ikke sola så sterkt heller. Idet vi når Indian Garden ligger canyon'en i skygge, og helt alene slapper vi av noen minutter på benkene.
Dyreliv er det også her nede, så flere slike krabater.
Denne klarte å skremme vannet av Tom, han gikk og sulla med nesa ned i stien når den plutselig hoppa over stien rett foran han. Jeg prøvde å få til et bra bilde av den, men endte opp med noe jeg har forstått kalles personlig naturfoto. Jeg velger å kalle dette bildet "Strå".
Ved 3 mile Resthouse blir det enda en liten stopp, jeg prøver å trykke i meg en energy-bar, men klarer bare halvparten. Tenk deg en klissete havreklump full av sukker og flytende karamell, jeg kjente jeg fikk dekt to ukers sukkerbehov etter to munnfuller. Vi er nå inne i den verste stigninga, men man går så mange meter langs stien for å tjene en meter i høyden at det faktisk er frustrerende. Hvorfor kan ikke stien være litt brattere? Man kommer jo aldri opp! Stupmørkt har det også blitt, jeg ser bare konturene av toppen langt der oppe. Og den kommer ikke nærmere, selv om jeg går og går. Det er også lagt ned stokker i stien, slik at den egentlig er ei lang trapp, men avstanden mellom stokkene er slik at man får til ett skritt på hvert trinn, slik at man løfter med samme fot hver gang. Jeg passer på å veksle litt innimellom, så ikke høyrefoten får all løftinga. Nattens skapninger våkner tydeligvis til liv også, natten fylles av ukjente lyder fra alle kanter. Fantastisk! Men vi kan ikke bli sittende å høre på, vi må opp. Blir jeg sittende for lenge blir det utrolig vondt å begynne å gå igjen, det har blitt noen blemmer under føttene. Så jeg fortsetter, skritt for skritt. De to andre velger å hvile litt ekstra, de vil ha i seg litt mat før de tar siste etappe. Jeg kjenner at jeg bare må fortsette, kjenner det godt i beina nå. Går på ren vilje, tvinger meg selv til å tenke positive tanker, tenker på de der hjemme, tenker på den kalde colaen i kjølebagen i bilen, tenker på senga jeg skal sove i til natta. Det verste er egentlig ikke det å være sliten eller blemmene under føttene, det er frustrasjon over hvor langt man må gå for å vinne høyde. Jeg tenker jeg burde ta frem hodelykta nå, men jeg gidder ikke. Ser stien godt nok. Men det er større sjanse for at jeg faller eller trør feil i mørket, tenker jeg. Men det blir ikke til at jeg tar fram lykta, gidder ikke stoppe. "De e de jamme som dreg", tenker jeg, en kompis brukte å si det. Så jeg går videre, og etter uendelig mange svinger ser jeg konturene av furutrærne mot himmelen på toppen. Jeg nesten småløper bort til bilen, heldigvis er det jeg som har nøklene! Før de andre to kommer opp har jeg svelget ned den beste boksen med cola jeg noensinne har smakt, og jeg ser de to luringene komme opp over kanten og stopper ved skiltet med alle advarslene om hvor farlig det er å gjøre det vi nettopp har gjort. Tom spiller inn video mens Roald rapporterer om hvor nær døden han har vært.
Det var vel ikke så livsfarlig, men det er klart at man skal ha respekt for varmen og det den gjør med deg på en slik tur. Men en person i normalt god form klarer en slik tur så lenge man får i seg nok drikke og mat, og lytter til kroppen underveis. Og går man denne turen på en annen tid av året, når varmen ikke er så sterk, er det jo ikke noen ekstrem tur.
Når Roald er ferdig med sitt, stabler vi støle skanker inn i bilen og prøver å finne et ledig rom. Vi er svinheldige og får det siste ledige rommet. Vi hadde egentlig planer om å ligge i telt, men ingen av oss synes det frista noe særlig nå. Sand og inntørka svette er ikke noe bra utgangspunkt for sovepose. Så ble det dusj, mat og god natt, turens store styrkeprøve er unnagjort. En interessant erfaring å presse seg selv i slik varme. Neste gang jeg er ved Grand Canyon skal jeg konsentrere meg mer om å fotografere, for bildene fra denne turen ble ikke allverdens. En gang skal jeg tilbake!
