Vintermåse

Det ble en kort tur ut i dag. Lite og vinterlig lys gjorde at det ble mest panoreringer og lek med lange lukkertider. Prøvde med litt ekstra lange lukkertider i dag, for å få mye bevegelse i vingene. Det ble mange bomskudd, men likevel morsomt å komme hjem å se over bildene, noen ganger dukker det opp ting man ikke helt forventet...

God Jul og Godt Nytt År!

Julehøytiden nærmer seg, og slutten på et innholdsrikt fotoår er bare noen dager unna. Dagene er korte, men nå går det heldigvis mot lysere tider. Det blir vel ikke noen turer ut med kameraet på denne siden av nyåret, men jeg håper jeg kan få tatt noen bilder likevel. Håper jeg kan fange litt julefred og ekte glede i noen barneansikt. Ellers har kulda nok en gang senka seg over Trøndelag, frostrøyk og soloppgang lager flotte motiv for den som klarer å være ute mer enn strengt tatt nødvendig.

Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år!

Svaner i frostrøyk

Lørdag ble det en tur ned til svanene sammen med Jan Roger Bjørnstrøm og Stian Holmen. Masse frostrøyk over elva og 15 minus, perfekt for foto. Men  jeg vil tro det er hardt for fuglene som overvintrer her, man ser tydelig på dem at de sparer på energien og går på sparebluss. Men de får mye besøk, og godt er det å se at de fleste takker for opplevelsen med å legge igjen en matbit. Det gjør det forhåpentligvis litt enklere for dem.

World Bird Wednesday

Las Vegas - Hoover Dam - Sedona Valley

Jeg fortsetter med USA-turen fra sommeren 2008. Siste innlegg slutta i Los Angeles, og nå er vi på tur til Las Vegas. Jeg hadde så smått sett fram til denne strekningen, det skulle bli mitt første møte med ørkenlandskap. Men på en slik tur blir det nødvendigvis litt forflytning i mørket, og før vi var kommet ut av byen var sola gått ned for lenge siden. Planen var egentlig å overnatte i telt inne i Mojave-ørkenen, midt i mellom Los Angeles og Las Vegas. Vi kjørte til Barstow og fant en vei inn i dette ørkenområdet. Tanken var å finne en teltplass der inne, men i stummende mørke var det ikke så lett. Landskapet her er relativt flatt, grovkornet sand og tørre busker over alt. Buskene står så tett at vi ikke får teltet imellom dem, og det er vanskelig å finne en plass i lyset fra bilen. Vi ser det går hjulspor ut i ørkenen her og der, så vi stopper ved noen hjulspor og går ut for å se. Sanda virker ganske hard, men det er nok ikke så lurt å kjøre vår leiebil ut i ørkenen. Men vi må vel kunne sette den ifra oss i veikanten og gå ut for å se om vi finner en fin teltplass? Jeg skal ikke nevne navn, men to av oss går ut for å sjekke forholdene, mens tredjemann forsiktig kjører utenfor asfalten ned den slake skråninga. "Vær veldig forsiktig med gassen så du ikke setter deg fast", lyder advarslen til sjåføren, like etterpå hører vi hjul som spinner i 2 sekunder. Der står bilen med framhjula i løse lufta, hvilende på bunnpanna. Vi er et par mil fra nærmeste bebyggelse ved en særdeles lite traffikert vei, langt utpå kvelden. Etter litt rådslagning ender vi opp med to forslag, det ene er å la bilen stå, slå opp teltet og grave den fram i morgen, evt. stoppe noen og få hjelp. Forslag to er å grave frem bilen nå, og tenke på hvor vi skal overnatte etterpå. Med to forslag og tre stemmer er demokratiske avgjørelser dømt til å få en vinner, og vi setter igang med å grave.

En gresshoppe følger med på det som skjer, jeg er sikker på at dette er det eneste bildet som er tatt av en flirende gresshoppe. Heldigvis har vi hodelykter med oss, hender, føtter og en freesbee blir brukt som spade, dørmatter og busker blir brukt under hjulene, og etter noen liter svette og mange torner i hendene er bilen på asfalten igjen. Man lærer så lenge man lever... Sand og svette er ikke noen heldig kombinasjon, vi er så fulle av sand at å legge seg i en sovepose nå ville være som å legge seg i sandpapir. Vi må finne et motell med dusj, det trenger vi ikke noen avstemning for å vedta. Veien er fin, trafikken er liten, og snart forlater vi California og kjører inn i Nevada. Ingen vits i å stoppe nå, vi kjører inn til Las Vegas, prøver å få oss et rom på hotellet vi har bestilt rom på der, selv om vi kommer et døgn for tidlig. Klokka tre på natta er vi framme, og lurer litt på om det er åpent der enda, ingen av oss har vært i Las Vegas før. Det er selvfølgelig et slikt casino-hotell, og der er det jo like mye aktivitet på natta som om dagen, og selv om vi ser ut som vi har gått fra LA til Las Vegas får vi oss rom, faktisk er det den billigste overnattinga vi hadde på hele turen. Hvis jeg ikke husker mye feil, betalte vi 35 dollar for et firemannsrom. Det er vist slik det fungerer i Las Vegas, rommene er billige, de lopper deg likevel i casinoet. Men for oss som ikke brukte en kvart dollar på spillemaskinene, er det jo bare billig overnatting! For å komme til heisen som tar oss opp til rommet, må vi slepe bagasjen gjennom hele casinoet, nok et særtrekk for Las Vegas. Vi tilbringer to dager i Las Vegas, ingen av oss lider av spillegalskap, så vi bruker tiden på å se oss omkring.

Fontena foran Bellagio blir selvsagt besøkt, vi er i oldtidens Roma, i Venezia, Paris, Las Vegas er virkelig en merkelig plass. Skjønner godt at folk drar hit for å flykte fra hverdagen, her er det nok å drukne sine sorger i.

Siste kveld tar vi turen opp i Stratosphere Tower, tårnet over hotellet vi bor på. Det kan kanskje sammenliknes med Tyholttårnet, men det er høyere og større, som alt annet her borte. Stratosphere Tower er 350 meter høyt, mot Tyholttårnets 124, inkudert masta på toppen. På toppen av tårnet, altså oppe på taket, ute i friluft, er det et minitivoli, eller Thrill rides, som de kaller det. Det er forskjellige greier man kan gjøre, og de byttes ut etterhvert, men det meste går ut på å få følelsen av å falle ned 350 meter.

Det burde få blodpumpa på de fleste til å gå litt raskere enn vanlig. Med lysene fra Las Vegas under deg, er det en spesiell opplevelse...

Vi forlater Las Vegas neste dag, målet er Sedona Valley. På turen må vi selvsagt stoppe ved Hoover Dam. Her er det sinnsykt varmt, 115 grader Farenheit, det skulle vel bli ca 46 grader Celsius. Det er vel langtifra noen varmerekord, men det er den høyeste temperaturen vi opplever på denne turen. Vi går ut og ser på demningen uten t-skjorte, vi vet det ikke er så lurt men vi må prøve. Vi skal jo ikke være ute så lenge. Et enormt byggverk, dette ble faktisk bygd på 30-tallet!

Jeg har lest endel om hvordan man bekjemper slik varme, og ser nå at teorien stemmer. Jeg er knusktørr på overkroppen, svetten fordamper i det øyeblikket den pipler ut. Derfor skal man ha på klær i slik varme, så svetten din får avkjøle kroppen. Når vi kommer tilbake i bilen derimot, blir vi raskt søkkvåte... svetten renner! Godt at vi har kjølebag'en full av drikke!

Utpå kvelden ankommer vi en campingplass utenfor Sedona. Sedona Valley er en vakker dal mellom Flagstaff og Phoenix i Arizona, en kompis på jobb anbefalte oss å ta turen innom der. Vi bruker dagene på å loffe rundt i dette vakre landskapet, en gang kåret til USA's vakreste sted. Røde fjell, grønn vegetasjon og rolige småelver er virkelig vakkert.
 

Red Rock River med Cathedral Rock i bakgrunnen. Et herlig sted å slappe av på...

Roald holder inn magen.

Vi så ganske mange slike rundt omkring, spesielt i nasjonalparkene vi besøkte senere på turen. Det må finnes utallige arter av disse skapningene, ingen av de jeg så var like. Skal legge ut bilder av dem etterhvert, dette er virkelig morsomme dyr.

Vi nyter livet her i noen dager før vi setter kursen nordover igjen, neste stopp er Grand Canyon.